Når en flanør inviterer til middag

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Slik begynner er en kjent barnesang. For Didrik Magnus-Andresen vil det være minst like naturlig å erstatte stien med gatelangs, og skogen med byen, i sin søken etter ro. Og ikke minst, sin søken etter anekdoter og historier, som finnes rundt omkring i Oslo.

Han bor i et kunstnerkollektiv på Fagerborg. Didrik er tegneserieskaper og illustratør, men presenterer seg også som flanør. Dermed går han i fotsporene til franske filosofer og kunstnere i Paris på 1800-tallet, som fylte begrepet med sin nåværende opphøyde mening. En flanør vandrer eller slentrer gatelangs uten annet mål enn å ta inn de inntrykkene, tankene og følelsene som dukker opp underveis. Det handler om å ta seg tid til å nyte byen i seg selv, med en bekymringsløs, interessert og åpen holdning.

Luftetur med handleliste

Så hva er forskjellen på en flanør som inviterer på middag, og når hvem som helst gjør det?

Den vanlige måten å handle inn til et middagsselskap er å transportere seg til butikken, handle det man skal og komme seg hjem igjen med varene. Raskt og effektivt. Flanøren Didrik ser i stedet en mulighet for å flanere, eller å gå en tur gjennom byen, som jeg pleier å gjøre, som han selv sier. Så kan han handle det han trenger på veien, når han først skal ut på tur.

Virkeligheten som ingrediens

- Virkeligheten er ingredienser til fantasien min. Om alle detaljene stemmer 100% eller ikke, er ikke det vesentlige, men om det er en god historie, forklarer Didrik.

Når han vandrer rundt lever han seg inn byens historie. De er knyttet til steder og detaljer i bybildet, som stålplater i gatene fra krigsskipet Tirpitz, senket under 2. verdenskrig. Eller noen diskrete hodeskaller nederst på en bygård i Fredensborgveien som indikerer en gravplass fra svunne tider. Et mislykket ransforsøk av Norges bank, med ranere som ble fengslet på Akershus festning. Og rømte. Mulige drageegg i krypten til gamle Aker kirke, byens eldste stående steinbygg. En morgen våknet han selv på en stor steingrav i en gravlund. Tolkninger av relieffene på Oslo Rådhus med mulige referanser til et bordell som skal ha stått på samme sted, og utallige andre fortellinger, der fantasi og virkelighet glir sømløst over i hverandre.

Alltid noe nytt

Didrik kommer på at han kanskje trenger noen nye vinglass (de har det med å forsvinne eller gå i knas). Da er det godt å kunne stikke innom en av byens mange brukthandlere, hvor han har funnet mye bra før; vinglass, klær, kunst.

Hjertet til Didrik banker hardt for det gamle og historiske Oslo. I Spikersuppa står det en gammel og velholdt trekiosk. Her kjøper Didrik seg en kopp helt vanlig svart kaffe, som han alltid er påpasselig med å gjøre.

- Det er viktig å holde liv i sånne fine gamle bygg og forretninger, mener Didrik.

Og selv etter over 30 år i Oslo er det fortsatt rom for nye oppdagelser. Didrik innser at han har vært sen med å debutere som øyhopper med fergene i indre Oslofjord. På øyene finner han et avbrekk fra trafikkerte bygater, med full frihet, måker, gress, vinden, sjø. En skikkelig god sommerfølelse.

Så var den middagen da

Råvarer til måltidet handler Didrik i Bogstadveien, i en sjømat, vilt- og delikatessebutikk, etablert i 1901. Vongole er en type skjell, som kveldens italienske pastarett har sitt navn etter.

På lune sommerkvelder er verandaen til Didrik det nærmeste man kommer Italia i Oslo. Det er vennene hans skjønt enige om. Han beskriver vennene sine som en gjeng med livsnytere. Det ligger i kortene at denne betegnelsen også omfatter han selv.